Tore Magne Gundersen
Er mørkret vi kom frå det same mørkret vi vender attende til? Det er ingen blant oss som kan erindre si eiga byrjing, eller lever så vi kan fortelje om reisas slutt. Tida gnissar tenner, stappar dagane som utgjer livet i munnen og rullar dei omkring i munnhola. Er livet eit kontinuerleg mørkre, kun avbrote av langsam drøvtygging på tidas avslipne jekslar? Eller er det kanskje meir som ei sirkelsag, der rasande små hoggtenner spinn kring sin eigen akse og et sund materien ho er tufta på?
I Når jeg dør skal jeg storme ut i verden inviterar Tore Magne Gundersen inn til eit univers der eksistensielle spørsmål, tvetydige og energirike fornemmingar rår. Store tekstil dominerte av ruvande skikkelsar og former, underleg forskrekkande og tryggande på same tid. Dei er nye bekjentskap, men gjev samstundes ei underliggjande kjensle av at ein eigentleg kjem til dei i attsyn. Som om desse monumentale formene er noko som heile tida har lege latent og ruga i oss sjølve, alltid litt utanfor språket og kroppens rekkevidde. Gundersen strikkar, syr, broderer og applikerer. Lag på lag med material føyest saman – ofte i klåre fargar av raudt, svart, blått og gult – og veks seg store i kaotiske og stramme komposisjonar. Portalar til andre verder, bjørkestammer i skogen, toget til moder jord. Den langsame fysiske prosessen det er å strikke og applikere står i kontrast til den ibuande, dundrande energien i verka. Også her vert ein omslutta av krefter som jobbar med og mot einannan, lurer ein til å tru det finst svar, for i neste augneblink kaste ein ut i villreie. Finst det meir til livet enn å føle at ein lever? Finst det urformer, felles for oss alle, som ved forløysing evnar å sette oss i kontakt på tvers av tid og rom? Har vi alle nokon som tenkjer inni oss, eit svivande hovud med snarveg til Mjølkevegen? Gundersens verk byr ikkje på konklusjonar. Derimot har han ei eineståande evne til å gripe kring augneblinkar av betydning, løfte dei ut av rammeverket for sin eigen eksistens, og sensitivt men taktfast kapsle dei inn. Som var dei skjøre fuglar av papirleire, truga av tennene til livets sirkelsag.
Tore Magne Gundersen (f. 1957, Noreg) vart uteksaminert ved Kunsthøgskulen i Oslo i 1990. Han har stilt ut ved blant anna Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, Kunstnerforbundet i Oslo og Agder Kunstsenter. Gundersen har delteke på mellom anna Høstutstillingen, biennalen Contextile i Portugal og Tendenser på Galleri F15. Arbeida hans er innkjøpt av blant andre Nasjonalmuseet, Kunstsilo og KODE.
Is the darkness we came from the same darkness we return to? None of us can remember our own beginning, nor live to tell of the journey’s end. Grinding its teeth, time stuffs the days that make up life into its mouth, rolling them about inside. Is life a continous darkness, interrupted only by time’s polished molars slowly chewing away? Or is it more like a circular saw devouring the ground on which it stands, its blade spinning furiously about its axis?
In Når jeg dør skal jeg storme ut i verden (When I Die I Will Storm Out into the World), Tore Magne Gundersen invites you into a universe where existensial questions and ambiguous, energetic sensations prevail. Dominated by towering figures and forms, the large textiles are at once strangely alarming and reassuring. They are new acquaintences, yet there is an underlying sense that one is actually encountering them again, as if these monumental forms have always been lying latent and brooding within us, always just out of reach of language and the body. Gundersen knits, sews, embroiders and appliques. Layer upon layer of materials are fused together – often in clear colours of red, black, blue and yellow – flourishing in the chaotic, tight compositions, depicting portals to other worlds, birch trunks in the forest, trains to Mother Earth. The slow physical process of knitting and appliqué contrasts with the inherent, thunderous energy in the works. Here too, surrounded by forces working with and against each other, one is lured into believing there are answers, only to be completely bewildered in the next moment. Is there more to life than feeling alive? Are there primal forms, common to us all, that upon release can connect us across time and space? Do we all have someone thinking inside us, a floating head with a shortcut to the Milky Way? Gundersen’s works do not offer conclusions. Instead, he has an unique ability to capture moments of significance, lift them out of the framework of their own existence, and sensitively but firmly encapsulate them, as if they were fragile birds of paper clay threatned by the teeth of life’s circular saw.
Tore Magne Gundersen (b.1957, Norway) graduated from the Oslo National Academy of the Arts in 1990. He has exhibited at Bomuldsfabriken Kunsthall in Arendal, Kunstnerforbundet in Oslo, and Agder Kunstsenter. Gundersen has participated in group exhibitions, including Høstutstillingen, the biennale Contextile in Portugal, and Tendenser at Gallery F15. His works have been acquired by institutions including the National Museum, Kunstsilo and KODE.
